Dagny Juel var en kontroversiell kvinneskikkelse innen europeisk avantgardekunst på 1890-tallet. Hun var forfatter og musiker og også modell for utallige kunstnere, blant annet den norske maleren Edvard Munch sitt madonnabilde. Hennes dramatiske død, skutt og drept på en reise i Tiflis, Georgia i 1901, ble skandaleoppslag i alle aviser over hele Europa. Hennes skjebne ble selve beviset på hvor galt det går når vakre kvinner blir for selvstendige, for egenrådige, og utnytter sin makt over menn. Stort patos og stor harme ble utøst over hennes dårlige vandel, og det ble fritt fram for å fortelle de villeste og merkverdigste historier om henne. Alle forsøk på å nyansere dette bildet var da dødfødt.
Sytti år senere gjorde ungdomsopprøret, den seksuelle revolusjon og de nye kvinneidealer at famme fatal-skikkelsen igjen ble besnærende. De liflige historiene om Dagny Juel dukket opp igjen, nå uten moralsk patos og avstandstagen, men uten at historiene nødvendigvis var mer sanne nå heller.

Hvorfor er det interessant med sannheten? Er det ikke som fortelling, som myte, som arketyp for «den manneetende kvinne» at Dagny Juel blir interessant? Denne filmen tror anderledes. Her blir den gamle historien igjen på forunderlig vis levende igjen, ikke minst ved at Dagnys egne ord og refleksjoner – fra brev, dikt, tekster hun har skrevet – danner grunnlaget for framstillingen. Og da trer et annet bilde fram. Det er mer sammensatt, mer kompleks, mer hjerteskjærende, men også mer spennende enn det mytehistorien om henne er.

Det interessante i historiske dokumentarer er dette å avdekke hvordan andre tidsaldre har andre forutsetninger for livet som leves; og hvordan dette setter vår egen tilværelse i relieff. Visuelt er det særlig fascinasjonen for «kunstscenen» på slutten av 1800-tallet med det symbolistiske forelegget for skaperevnen og det organiske og natur-/vekstnære i former som har vært inspirasjonen til filmen.

Døs Madonna har vært vist ved Den Norske Kort- og Dokumentarfestivalen i Grimstad, Krimfilmfestivalen i Kongsberg, kunstsenteret i Belleville, Paris, Et Årsverk på Stabekk, Kvinnemuseet på Kongsvinger, ved Stiftelsen Stillscape i Asker, samt satt opp som kinoforestilling ved Asker kulturhus. Død Madonna er i distribusjon via Norsk Filminstitutt. Polsk nasjonalt TV ville kjøpe visningsretten til filmen. Filmen er fortsatt livskraftig, fungerer utmerket som en «kammer-forestilling» der publikum kommer nærmere verket, får annen mer intim filmopplevelse.

Død Madonna

Dokumentarfilm 52min
Genre/Tags: portrett, poetisk og personlig film, kunst- og kulturhistorie, samfunn, kriminalsak, kvinnehistorikk.
Manus: Ingeranna Krohn-Nydal/Evald Otterstad
Foto: Evald Otterstad
Kommentarstemmer: Ågot Sendstad, Inger Lise Berntsen, Fridtjof Såheim.
Musikk: Ingeranna Krohn-Nydal
klipp/regi: Evald Otterstad/Ingeranna Krohn-Nydal
Regi: Ingeranna Krohn-Nydal
Opptaksformat: DvCam
Produksjonsår: 2007